Fisketur og topptur - Stjernevatnan/Saulo 6. - 8. august 2007

Fjorårets tur til stjernevatnan ble en suksess med tanke på fisket, sekkene var fulle av nydelig fjellørret. Med dette friskt i minnet var det med høye forventninger vi dro ut på den vel tre timer lange marsjen fra Tjorvihytta til teltplassen ved det øverste Stjernevatnet. Med tett skydekke og tåke i fjelltoppene marsjerte vi i relativt god fart oppover stia som går til Mavas. Etter vi passerte Gorro-vatnan tok vi av stia og gikk rett mot Stjernevatnan, det ble straks tyngre å gå i det vi tok av stien. Over myrer og i bratte heng var det ikke rart at svetten rant ekstra mye der vi sleit oss oppover.

Da vi etterhvert bikket over det høyeste punktet og fikk se Stjernevatnan så vi også at vi, i motsetning til i fjor, ikke blir alene i fjellheimen. Fem - seks personer hadde slått opp en lavvo i utløpet av det øverste Sjernevatnet, det blir konkurranse om ørretfiletene i år tenkte vi. I det teltet var slått opp var også skyene forsvunnet, bare en tåkedott rundt Saulo vitnet om at vi under hele turen oppover hadde hatt gråvær.

Etter et herremåltid med REAL turmat og en kaffeskvett var det bare å montere fiskeutstyret og sette i gang. Vi kastet og kastet, og sveivde og sveivde, men fisken lot vente på seg. Fiske er en tålmodighetsprøve, men den ble testet til det ytterste da ingen av oss tre fikk napp i løpet av første runde. Skaiti ble urolig, så Lena bestemte seg for å fiske seg tilbake til teltet mens Kjersti og jeg gikk til vannet nedenfor. Etter en times tid bestemte vi oss for å returnere til teltet, ingen fangst i dette vannet heller. Vi spøkte med at Lena sikkert har fått masse fisk rett nedenfor teltet. Vi fikk ikke helt rett. Et stykke fra teltet stod Lena og smilte, hun hadde dradd en kjempefinn fisk på land. For å spare vekt i sekken gidder vi ikke å dra på en vekt for å få veid fiskene vi evt får på våre turer, men vi antar at denne ørreten veide ca 1 kg. Vi fisket litt til, men uten antydning til napp. Ikke så vi noe særlig til hopp og sprett heller. Vi grov fisken ned i sanda og tok kvelden.

I et aldeles nydelig vær satte vi i gang med å fiske litt utpå formiddagen. Et par timers innsats gav null resultat. Vi ble enige om å utnytte det fine været, og det dårlige fisket, på en slitsom men fin måte. Etter en skikkelig matpause ved teltet satte vi kursen mot Saulotoppen. Vi gikk forbi Balleksjøen og oppover lia mellom Nordsaulo og Balleken. Mens vi studerte en stor reinflokk og utsikten innover Sverige klatret vi oppover Saulos sørøstlige side. Utsikten ble mer og mer storslagen for hver meter som vi gikk, vi så Mavas og Kaski og Piski og Sulitjelmabreen og store og flotte fjellområder i alle retninger. Fantastisk! I det vi var ca 300 høydemeter fra toppen måtte vi velge mellom å gå på en stor snøskavel eller å slite oss frem i en bratt steinur. Siden vi hadde Skaiti med oss var valget enkelt; enten kommer vi oss over snøskavelen eller så kommer vi oss ikke høyere. Vi fulgte snøskavelen, som egenlig er en isbre, til vi kom opp på skavelens "rygg". Det vi fikk se da fikk adrenalinet til å spre seg raskt i kroppen, hundrevis av bratte meter med snø og blankpolert is betydde at vi nå var på turens høyeste punkt, i følge gps under 200 høydemeter fra toppen. Kanskje hadde det gått bra å krysse, snøen var akkurat myk nok til at vi slapp å sparke for å få fotfeste. Men et uhell der ville vært livsfarlig, og siden vi er fornuftige mennesker snudde vi. Uten hund på slep kunn vi greit ha klatret oppover steinura som går ovenfor isbreen, men vi hadde da engang Skaiti med oss. Jeg foreslo å knyte henne fast i en stein, men da var det like før Lena steinet meg :-)

Det gikk raskt tilbake til teltet. Der kokte vi ørret og ris og fikk i oss en skikkelig middag, godt etter den slitsomme Sauloekspedisjonen. Mens tre trøtte jenter lå i solsteiken og sov prøvde jeg nok en gang fiskelykken. Ikke snakk om å få fisk. Etter et par timer med teltet pakket vi litt mat, primusen og fiskeutstyret og gikk en runde til noen nærliggende vann. Timer med iherdig fisking endte nok en gang uten fangst. Noe skuffet gikk vi tilbake til teltet for å lade batteriene til neste dag.

Frokosten la seg til rette mens vi pakket telt og øvrig bagasje. Fiskestengene hadde vi lett tilgjengelig. Vi fisket oss nedover de to stjernevannene, hilste på de fem guttene i lavvoen som kunne fortelle at de heller ikke hadde fått fisk, og satte kursen mot grensevannet. En times tid fisket vi, uten annet resultat enn et tap av en 12grams stingsild. Skaiti kjedet seg der hun lå bundet til den tunge sekken min. Om det var frustrasjon eller sult som fikk hunden til å spise ganske store mengder av en rød bær vet vi ikke. Det endte i alle fall med oppkast og slapp hund, solsteiken og den intense varmen gjorde ikke saken bedre. Da vi passerte Gårro fikk vi litt vann i Skaiti, men slapp og varm som hun var ble det en god pause for at kreftene hennes skulle holde de 90 minutten vi hadde igjen til bilen. Sakiti så ikke akkurat pigg ut, så jeg bestemte meg for å gi henne en kalddusj. Jeg bar Skaiti såpass langt ut i Gårrovannet at hun ble våt fra topp til tå og måtte svømme noen meter for å komme seg på land. Etter et par sinte blikk på meg krøllet hun seg sammen og sov et kvarter før vi gikk igjen, Skaiti var nå sprek som aldri før :-)

Det var utrolig godt å komme ned til bilen, det var tungt å gå i varmen. 27 grader viste termometeret i Tjorvi, disse to dagene var kaskje sommerens varmeste. Selv om det ble dårlig med fangst på denne turen var det en fantastisk fin tur. Kjersti Bø ble forelsket i sulitjelmafjellene og Skaiti fikk sitt første møte med en plass hun skal mange ganger tilbake til. Lena og meg var storfornøyd med å ha fått oss nok et par-tre dager i den fine saltenske fjellheimen, den siste for i år. En og en halv uke etter denne turen reiste vi til Trondheim. Men vi kommer tilbake til neste år, Stjernevannstur skal bli en årlig tradisjon. Og så skal vi spe på med besøk til andre vann i saltenområdet, og selvfølgelig legge ut rapporter og bilder fra kommende turer.So long....

Se flere bilder fra turen...