| Home |
| Om oss |
| Gordon Setteren Skaiti |
| Langrenn |
| Friluftsliv |
| Sulis |
| Evenesdalen |
| Folda |
| Galleri |
| Gjestebok |
Balvatnet - Evenesdalen
Da turen først ble gjennomført var det av Lena og Tor-Eivind. Ikke som skitur, ikke som gåtur, og ikke som sykkeltur. Vi løp fra Balvatn til Evenesdalen med ett mål for øyet, og det var å sjekke forholdene for en eventuell sykkeltur samme vei.
Klokka 18:30 fredag 7. juli la vi med friskt mot ut på turen, som i følge Turistforeningens skilt ved Balvatnet er 23 km. Kart og kompass, GPS, mat og drikke og myggmiddel var pakket i små sekker. Lena var også utstyrt med staver. Været var perfekt for trening, overskyet og 18-20 grader. Med lett kropp og raske steg bar det opp turiststien som går mot Rosna/Fuglevatn. YES!! Etter få minutter forstod vi hva som var sekkens viktigste innhold, MYGGSPRAY OG MYGGSERVIETTER!
Etter den første stigningen var det mer eller mindre flatt innover mot innerenden av Balvatn. Vi fulgte stien og passerte mellom Rosna og Fuglvatn, hele tiden med Satertind og skaret i Tverrfjell fremfor oss som veiviser. Skaret er turens høyeste punkt, som vi etter planen skulle være i etter 2 timer. Etter to timer hadde vi akkurat forlatt stien som går mot Skaiti, og satt kursen mot skaret. Balvatn lå nå ett stykke nedenfor oss, delvis gjemt i en dis/skodde. Det skulle gå en time før vi nådde toppen av skaret. I bakkene opp måtte myggmidlet frem flere ganger og sulten meldte seg. Da var det godt å ha posen med kanelboller og rosineskene lett tilgjengelig. Og etter ett kraftig regnskyll forsvant myggjævlene, og vi kunne endelig puste med åpen munn.
I skaret lå det enda is på Tverrfjellvatn, og vi måtte løpe på snø. Vi hadde nå utsikt over Storengdalen og store deler av Sulitjelma. Fine områder for fjellfolk. Barskinger som oss!! Det gikk radig ned til Storengdalen, men nå begynte vi å kjenne de første 210 minuttene i beina. At det samtidig var bratt og glatt i gressbakkene ned fra skaret hjalp ikke særlig på musklene, det er tungt å bremse. PUH!
Nå fulgte turiststien som går langs elva ned mot Evenesdalen. Vi fikk sett en rasert bro, og besøkt en ny og uferdig gamme i løpet av turens siste timer. Tor-Eivind hadde nå tatt føringen, og Lena vaklet etter på stive bein. UPS! AU! Der lå Lena langflat, 1 km før vi var ute av skogen. Sliten??? JA. Endte med en forstuet pekefinger. Aller siste bit fra Storengan til hytta var ett sant heX#&%. Etter fire timer og tre kvarter var det såre bein og slitne kropper som kjempet seg opp til hytta.
Vi ble tatt i mot som helter av Mona, Kjell-Arne og Roger. De hadde ventet oss ett par timer tidligere og var litt urolig for oss. Selv om biffene, fløtepotetene og sausen ikke lengre var glovarm, var den noe av det beste vi har smakt til dags dato. Glasset med rødvin gikk rett i flettene på Lena, og i øyelokkene på Tor-Eivind. Der satt vi, mer eller mindre i koma.
Vi fikk oss en kattevask, tørre klær og en times prat rundt stuebordet før vi krøp til køys. Vi hadde ikke sovet lenge før Lena ropte av smerte…KRAMPE I LEGGAN!!! Det var en lang tur ja…..
Til informasjon: GPSen vår hadde logget ca 58 km. Vi fikk høre nå i høst at Per Rekkedal og kompani hadde gjennomført samme tur etter oss. De gikk på 8-9 timer, og deres GPS hadde logget ca 3 mil. Hva er rett? Hva er galt? Har vi rotet og løpt en omvei, eller er en av GPSene feil? Dette skal vi komme til bunns i neste sommer. Den som har lyst til å være med, er hjertelig velkommen til å henge seg på. Erling Pedersen????
PS: Angående sykkeltur så ser det fint ut fra demningen og helt inn til vi forlater stia som går til skaiti. Etter det blir det litt mer kranglete underlag. Når vi kommer ned i Storengdalen går det igjen an å sykle, men der er en del myr og våtmark så det kan bli en tung siste bit. Etter en måned med varmt og tørt vær ville det vært gode muligheter for å gjennomføre en slik sykkeltur. Kanskje, kanskje neste sommer.....